Hva er kremasjon?
Kremasjon er å brenne den avdøde i et godkjent krematorium, slik at det som er igjen er aske som settes i en urne. Det er et alternativ til kistebegravelse, og de to er likestilte i norsk lov. I dag velger om lag en tredjedel av norske familier kremasjon.
Valget mellom kremasjon og kistebegravelse er personlig, og det finnes ingen riktig eller gal avgjørelse. Noen velger kremasjon fordi det oppleves enklere eller mer fleksibelt, andre velger kistebegravelse av hensyn til tradisjon eller tro. Ulike tros- og livssynssamfunn har egne skikker rundt gravferd, og både kremasjon og kistebegravelse kan kombineres med en seremoni fra den tradisjonen familien tilhører — eller holdes helt uten religiøst innhold. Denne guiden forklarer hva kremasjon innebærer rent praktisk, slik at det blir lettere å ta stilling.
Hvem bestemmer om det skal være kremasjon?
Utgangspunktet er den avdødes eget ønske, for eksempel oppgitt i et testament, i en forhåndssamtale eller i et eget dokument om gravferden. Har den avdøde ikke uttrykt noe ønske, bestemmer de nærmeste pårørende. Kremasjon kan velges med mindre den avdøde var imot det. Den som sørger for gravferden — vanligvis ektefelle, samboer eller nær familie — tar de praktiske avgjørelsene og signerer de nødvendige papirene. Er familien i tvil, kan gravferdsbyrået forklare hva de ulike valgene innebærer før noe bestemmes.
Hvordan foregår en kremasjon i praksis?
I praksis ordner gravferdsbyrået det meste av det formelle. Byrået sender begjæring om kremasjon til krematoriet og gravplassmyndigheten i kommunen, sørger for transport av kisten og avtaler tid for seremonien. Selve kremasjonen skjer i krematoriet etter seremonien, uten at pårørende er til stede. Etterpå settes asken i urnen familien har valgt, og krematoriet oppbevarer urnen trygt frem til urnenedsettelsen eller askespredningen. Pårørende trenger altså ikke å håndtere noe av dette selv — det viktigste er å formidle ønskene tydelig til byrået, og å avklare hvor urnen skal settes ned.
Hva skjer med asken?
Etter kremasjonen settes asken i en urne. Urnen kan:
Settes ned i en urnegrav på gravlunden
Settes ned i en minnelund (navnet eller anonym)
Spres i naturen (askespredning) — for eksempel i sjø eller fjell, men dette krever tillatelse fra Statsforvalteren
Asken regnes som gravlagt når urnen settes ned, og dette skal etter gravferdsloven skje senest seks måneder etter dødsfallet. En urnegrav gir et fast sted å gå til med gravminne, mens en minnelund vedlikeholdes av gravplassen og passer for familier som ønsker mindre stell. Det er gravplassmyndigheten i kommunen som tildeler grav, og gravferdsbyrået hjelper med det praktiske rundt urnenedsettelsen.
Kan du spre asken selv?
Ja, men du må søke om tillatelse til askespredning hos Statsforvalteren i fylket der asken skal spres. Tillatelse gis normalt for spredning i sjø, vassdrag eller øde fjell- og naturområder. Asken kan ikke deles mellom flere steder, og det settes ikke opp gravminne. Det er også mulig å søke om spredning av egen aske mens man lever, slik at ønsket allerede er godkjent når dagen kommer. Tenk gjennom at askespredning betyr at familien ikke får et gravsted å besøke — for noen er det riktig, for andre blir savnet av et fast sted større enn ventet.
Hva koster kremasjon?
Kremasjon er som regel 5 000–15 000 kroner rimeligere enn en kistebegravelse, blant annet fordi urne er billigere enn kiste og gravstedet ofte er mindre. Selve seremonien kan være den samme. Mange kommuner har de siste årene innført gratis eller lav kremasjonsavgift, men avgiften varierer fra kommune til kommune, så det lønner seg å sjekke hva som gjelder der gravferden skal skje. Be gravferdsbyrået om et samlet, spesifisert pristilbud der kremasjonsavgift, urne og gravsted er tatt med — da unngår du overraskelser i etterkant.
Er det seremoni ved kremasjon?
Ja. Ved kremasjon holdes det vanligvis en bisettelse — en seremoni med kisten til stede — før kremasjonen skjer. Seremonien kan være kirkelig, humanistisk, knyttet til et annet tros- eller livssynssamfunn, eller helt privat, akkurat som ved en kistebegravelse. Urnenedsettelsen skjer senere, ofte i en mindre, privat sammenheng med de nærmeste til stede. Mange opplever det som fint å få to markeringer: en større seremoni for alle som vil ta farvel, og en stille stund ved graven.
Hva er vanlige fallgruver ved kremasjon?
De vanligste fallgruvene er å vente for lenge med å avklare gravsted, slik at fristen for urnenedsettelse nærmer seg uten at noe er bestemt, å glemme at askespredning krever tillatelse fra Statsforvalteren før den kan gjennomføres, og å ta valget uten å ha snakket med resten av familien. Uenighet om gravferdsform er en unødvendig tilleggsbelastning i sorgen, så avklar gjerne ønskene i fellesskap tidlig. Sjekk også om den avdøde hadde skrevet ned ønsker for egen gravferd før dere bestemmer dere.
Hvordan kan Solace Care hjelpe?
Etter et dødsfall er det mange valg og papirer på kort tid. Solace Care hjelper deg å holde oversikt over alt som må ordnes, i ditt eget tempo. Kom i gang her.
